Edderkoppens habitater

-og matvaner

 

Andre artikler
om edderkopper

 

 

Sjekklister

 

 

Edderkoppens biologi

 

 

Edderkoppens liv og levnad

 

 

Diverse

 

 

Matvaner og bosted

En liten observasjon.

 

Edderkoppene har erobret stort sett hele jordkloden. De lever i vann, på land, og langt til fjells. Ofte er det matvanene som avgjør hvor de slår seg ned, og trives.


Det er påfallende få edderkopper som lever fast inne i våre hjem, hvis vi ser på artstallet generelt. Endel utendørsarter kan dog forville seg inn i hus under deres vandringer, men det skjer svært sjeldent at de slår seg til der inne. De vil helst prøve å komme seg ut i det fri igjen. Noen få edderkoppslag har imidlertid tilpasset seg våre boliger gjennom tusener av år, og lever av det sparsomme insektlivet innendørs. Slike edderkopper er opportunister, og lever av alt som måtte havne i nettene deres av levende kryp. Våre kjente husedderkopper er også kjent for å kunne leve svært lenge uten tilgang på mat.

Den lille brune husedderkoppen (Steatoda bipunctata) har inntatt et slags mellomstadium, siden den trives like godt utendørs, som inne.

Den brune husedderkoppen eter alt som havner i dens nett.
Foto: Glenn Halvor Morka

 

Ute i naturen fortoner det seg helt annerledes. Ofte lever en edderkoppart av kun noen få byttedyr den har spesialisert seg på å jakte. Nattveveren, (Nuctenea umbratica) spinner sine tråder med så stor avstand fra hverandre, at små fluer og mygg flyr rett igjennom uten å bli fanget. Den er på jakt etter større munnfuller enn disse små. Denne utspekulerte hjulspinneren har spesialisert seg på å ta store nattsvermere og sommerfugler. Disse får kanskje kroppen igjennom, men ikke vingene.

Nattvever under spinning.
Foto: Ilmy Dolmen

 

Andre arter igjen, har helt andre matvaner. Philodromusartene lever ofte i trær og lyng, og er sannsynligvis helt avhengige av insektartene som lever på disse habitatene. Den store voksne Myredderkoppen (Dolomedes fimbriatus) trives i nærheten av vann, hvor den kan dykke etter store bytter som rumpetroll, småfisk og småfrosk. Ofte er den godt kamuflert på vekster som henger utover vannet. Der har den full oversikt over det som måtte være av interesse.

Kamuflert Myredderkopp i furukvist.
Foto: Ann-Merethe Antonsen

 

De små juvenile eksemplarene av Myredderkoppen er imidlertid ikke riktig så avhengige av åpent vann. Man kan finne dem på helt tørre biotoper langt vekk fra våtmarksområder. Småtassene skjuler seg ofte i markblomster, hvor de overfaller mindre byttedyr.

Spørs om ikke denne billen er i største laget for den lille Myredderkoppen.
Foto: Glenn Halvor Morka.

 

Naturen er så viselig innrettet, slik at overbefolkning sjeldent forekommer der over lengre tid. Hvis en insektart blir for dominerende på et sted, vil alltid dens predatorer følge etter og desimere bestanden ned til et balansert nivå. Predatorene kan være mange, feks. sopp, virus, bakterier, samt andre rov/snylteinsekter, dyr, og ikke minst edderkoppene.
Finner vi mye edderkopper et sted, kan man også være sikker på at det finnes mye byttedyr.

"Der det er mye maur, vil ikke edderkoppene trives" er et uttrykk man har hørt noen ganger. Det er sikkert nærliggende å tro at maurenes kraftige kjever ville gjort kort prosess med en edderkopp. Vel, det hjelper ikke mauren noen ting å være "svær i kjeften" ovenfor en sulten edderkopp. Den åttebente vet nøyaktig hvordan en stor maur skal tas, og den nøler ikke et sekund med å slå til. Jaktteknikken dens er finslipt ned til minste detalj, gjennom millioner av års evolusjon. Den VET at det er en maur, og holder seg klokelig unna kjevene dens under "overfallet".

Det hjelper ikke med store kjever for stokkmauren.
Foto: Glenn Halvor Morka.

 

Når man ser utover en gressbakke en varm sommerdag, vil man kunne telle tusenvis av maur. det virker som det vrimler av dem. En ting er iallefall sikkert, -uten edderkopper til å holde bestanden nede, ville maurpopulasjonene ha vært betydelig større enn dette.

Maurdødar.
Foto: Glenn Halvor Morka.

 

Heldigvis finnes det flere edderkopparter og slekter som har spesialisert seg på maurdiett. Den store flatbukedderkoppen, Gnaphosa montana er en av dem. Og tøffingen nøyer seg ikke med små søte sukkermaur.., -den er på jakt etter de største av dem alle, Stokkmaur! (Camponotus herculeanus & C. lingiperda) Med sine formidable kjever, er disse to fryktede maurartene istand til å gnage istykker en hel husvegg i løpet av kort tid hvis de ikke blir forstyrret.

Vanligvis trives stokkmauren i døende bartrær, men ettersom menneskene tok i bruk treverk til sine hus, fulgte den velvillig etter. For den er kledningsplank og trestubber ett fett.

Stabburet og hønsehuset.
Foto: Ann-Merethe Antonsen.

 

Undertegnede bor på en gammel idyllisk gård helt inntil skogkanten. Sommeren 2009, la jeg merke til at ytterveggene på hønsehuset og stabburet, ofte fikk besøk av noen store mørke flatbukedderkopper nattestider. De søkte mellom laftestokker og kledning, tydeligvis på jakt. Ofte kunne jeg telle opptil 10-20 stykker av dem på en natt. Hva de lette etter fikk jeg såvisst oppdaget litt senere på sommeren. Etter å ha identifisert dem som Gnaphosa montana, lot jeg dem være i fred for en tid.

Flatbukedderkoppen, Gnaphosa montana.
Foto: Glenn Halvor Morka.

 

Brått en varm sommerdag, fikk undertegnede øye på en sky av svermende stokkmaur rundt husene. Det tok ikke lange stunden før jeg fant "utskytningsrampa" på grunnmuren til hønsehuset...

Svermende stokkmaur på grunnmur.
Foto: Glenn Halvor Morka.

 

Det yret av svermende stokkmaur klare for sin første flytur til fjernere strøk. Oppmuntret av euforiserte arbeidere tok de vingene fatt i alle retninger. Det var da det gikk opp for meg at vi hadde en stokkmaurkoloni, antagelig i de gamle bjelkene på dette byggverket.

Flyveklar dronning
Foto: Glenn Halvor Morka.

 

Kunne det ha vært disse svære maurene, flatbukedderkoppene var på jakt etter? Nysgjerrigheten ble såpass stor at undertegnede fikk lyst å sjekke opp dette litt.

Gjennom flere netters observasjoner, fant vi flere G. montana krypende på vegger, og grunnmur. Vi observerte svært sjeldent stokkmaur på kledningen, utenom denne foregående svermingen. Vi så heller ikke gnaphosaer med fangede stokkmaur på selve bygget. Kunne vi ha tatt feil? At det kanskje bare var en vanlig nattlig "spasertur i mørket" edderkoppene drev med?

Akterspeilet på en Gnaphosa montana.
Foto: Glenn Halvor Morka.

 

Helt inntil grunnmuren lå noen småstein undertegnede ikke hadde sjenket noen nevneverdig tanke, før jeg en kveld vippet en av dem rundt. BINGO! Der under stenen lå en svær Gnaphosa montana med en nyfanget feit stokkmaur som den åt på. Det samme gjentok seg under nesten hver eneste stein jeg snudde. De jaktet altså på disse svære beistene av noen maur, og dro dem med seg ned til disse skjulestedene.

Om den fanget maurene oppe på veggene, eller på marken under, vites ennå ikke, men mye kan tyde på at den jakter aktivt både høyt og lavt.
Senere har også undertegnede funnet denne edderkopparten flere ganger i nærheten av stokkmaurkolonier langt ute i skogen.

 

En ting er iallefall sikkert, Gnaphosa montana fråtser i stokkmaur, og kan derfor med god samvittighet kalles et nyttedyr! :)

 

 

***

 

 


En stor takk til Annie og Ilmy for fotos!

 

 

 

 

 

 

 

 

 

vBulletin stat

 


If you wish to use some of this material, send me a :
For questions about spiders and species, please use our Forum.

Webmaster, text and photos:
Glenn Halvor Morka © 2012.
All rights reserved.