Historikk over norsk araknologi

Av Kjetil Åkra

 

I tiden like etter at den moderne systematiske zoologien ble innført med Carl von Linnes verk “Systema Naturae” i 1758 og man begynte å navngi dyr og planter etter ett felles system, var forskning på edderkopper (araknologi) en stort sett oversett vitenskap i Norge. De første beskrivelser av edderkopper basert på norsk materiale ble publisert av preseten Hans Strøm (1726-1797), men han jobbet for det meste med insekter.

I sitt første verk fra 1765 beskrev han fire edderkopparter, men tre av disse viste seg senere å allerede ha blitt beskrevet av Linne og var derfor ikke gyldige. Den fjerde arten Strøm beskrev i dette verket var det i ettertid dessverre ikke mulig å identifisere så den er heller ikke gyldig. I sitt andre verk fra 1768 beskrev han tre edderkopparter til, en av disse er fremdeles gyldig (Amaurobius fenestralis). Strøm har dessuten fått oppkalt en edderkoppart og dens slekt etter seg, nemlig Stroemiellus stroemi.

Nestemann som befattet seg med norske edderkopper var dansken Johan Christian Fabricius som beskrev to arter i verket “Reise nach Norwegen” (reise til Norge) i 1779, men begge disse ble synonymisert med arter tidligere beskrevet av svenskene Linne og Carl Clerck. Etter danskens besøk skulle det gå nesten 100 år før noe ble publisert basert på norsk materiale igjen. Flere vitenskapsfolk hadde besøkt landet i mellomtiden, men det var ikke før i 1861 at noe ble publisert da svensken Westring utga sitt verk “Araneae Suecica”. Westring hadde besøkt bl.a. områder ved valdres, Dovrefjell og Trondheim. Noen år senere kom nok et storverk om edderkopper ut som inneholdt beskrivelser og data på fra Norge, nemlig Thorells “Remarks on synonyms of European spiders” publisert i årene 1870-73. Her ble ni arter oppgitt som nye for Norge, hovedsaklig fra lokaliteter i Finnmark. Thorell beskrev senere (i 1875) en art basert på norsk materiale.

Som en ser var det for det meste svenskene som tok seg av oppgaven å kartlegge vår edderkoppfauna i disse tidlige årene av systmatisk forskning på dyregruppen. Dette betyr ikke at vi ikke hadde gode taksonomer i Norge, saken var at de jobbet med andre grupper av dyr i denne perioden. Svenskene hadde dessuten opparbeidet seg en god tradisjon for å jobbe med edderkopper, Carl Clerck publiserte allerede i 1757 et storverk der mange vanlige og vidt utbredte edderkopper ble beskrevet og selv om denne ble publisert året før Linnes Systema naturae utgave av 1758 som regnes som starten på den moderne taksonomien, så har Clercks verk fått stå som gydlige navn på mange edderkopper. Det er derfor kanskje ikke så rart at mange svenske forskere etter Clerck og Linne valgte å fokusere på nettopp denne dyregruppen.

 

De første sjekklistene

De første norske avhandlingene om norske edderkopper siden Strøm ble publisert i 1876 og 1877 av Camilla Colletts sønn, Robert Collett (1842 - 1913), som da var professor ved universitetet i Christiania. Disse to publikasjonene kan også oppfattes som de første sjekklistene (liste over kjente arter) for Norge siden de inkluderte alle kjente funn av edderkopper i Norge opp til den tiden og var basert på ganske store innsamlinger fra det meste av landet. Bortsett fra Collett selv hadde kjente entomologer som J. H. S. Siebke (1816 - 1875) og flere private og offentlige personer bidratt med sine innsamlede dyr. Totalt rapporterte Collett 97 edderkopparter fra Norge, han beskrev 5 som nye for vitenskapen (kun to er fremdeles gyldige) og hans lister dannet grunnlaget for vår kjennskap til utbredelse og forekomst for mange norske arter.

Samlingen til Collett er fremdeles deponert i magasinet til Universitetet i Oslo og har blitt revidert av Kjetil Åkra. Selv om mange individer var bestemt fra juvenilt materiale (noe man bør unngå) danner denne samlingen likevel grunnstammen for det vi vet om utbredelsen til mange av våre vanlige arter i dag.

I 1887 publiserte en av datidens største edderkoppeksperter, franskmannen Eugene Simon (1848 - 1924), en avhandling om edderkopper fra Nord-Norge der han beskrev to ulve-edderkopper som nye arter. Begge ble imidlertid synonymisert (likestilt) med tidligere beskrevede arter senere. Denne avhandlingen er likevel veldig viktig siden den inneholdt flere interessante observasjoner fra vår nordligste landsdel, bl.a. det hittil eneste kjente funnet av ulve-edderkoppen Pardosa lasciva.

Nestemann ut var en nordmann. Zoologen Vilhelm Storm (1835 - 1913) ved museet til Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab (DKNVS) i Trondheim publiserte i 1898 en artikkel om edderkopper fra Trondheims-området. Totalt rapporterte han 83 arter fra regionen, men en senere revisjon av dette gjennomført av Hans Tambs-Lyche viste at bare 24 av disse var korrekt bestemt, 28 arter hadde i mellomtidne gått tapt og de resterende 31 artene ble bestemt om igjen av Tambs-Lyche.

 

Embrik Strand

Embrik Strand

Det var på denne tiden at en av de mest produktive norske araknologene noensinne, ja, faktisk en av de mer internasjonal produktive araknologene på sin tid, publiserte sine første verker. Embrik Strand (1876 - 1948) fra Ål i Gudbrandsdalen skrev først en oppsummering av den norske araknologiske historien som han publiserte i 1896 og 1897. Deretter fulgte en rekke artikler om norske edderkopper fra ulike deler av landet, inkludert Sørlandet, Hallingdalen, Nord-Norge og Vestlandet. Mye av materialet som dannet grunnnlaget for disse artiklene var samlet av Strand selv, men han brukte også edderkopper samlet inn av norske insektforskere. Strand publiserte også en stor del av Robert Colletts samling som Collett selv ikke hadde gått igjennom. I flere av disse artiklene beskrev Strand nye arter, men de aller fleste av disse har senere blitt erklært ugyldige fordi de allerede var beskrevet.

Selv om Strand uten tvil var en dyktig mann, hadde han en tendens til å beskrive nye arter på juvenile individer (noe en absolutt bør unngå) og han beskrev også mange arter som allerede var beskrevet. Strand publiserte også mange arbeider på andre grupper, bl.a. biller, og mange av disse verkene ble i ettertid sterkt kritisert av andre norske vitenskapsmenn fordi de var fulle av feil og unøyaktigheter når det gjaldt både bestemmelser og stedsangivelser.

Strand var nok en noe vanskelig mann å samarbeide med og det virker som han ikke ville ha noe med det entomologiske miljøet i Norge å gjøre og han fikk heller ikke en fast stilling ved Universitetet i Oslo som han sikkert håpet på. Han søkte seg derfor utenlands og havnet først i Tyskland og ble senere professer i Riga i Latvia hvor han ble frem til sin død. Under sin tid i “landflyktighet” jobbet Strand med flere dyregrupper, og publiserte en rekke verk på utenlandske edderkopper med mange nybeskrivelser. Mange av disse er fremdeles gyldige. Så selv om Strands arbeider på norske edderkopper og andre leddyr nok kan kritiseres bør det ikke herske tvil om at han var en dyktig og arbeidsom mann og han er nok den internasjonalt mest kjente araknologen/entomologen vi har. Deler av Strands tidlige samlinger er deponert på Zoologisk Museum, Tøyen, det utenlandske materiale som har overlevd er deponert i Frankrike og Tyskland. Den interessante historien om Embriks Strands er nedtegnet og fortalt av Breiehagen (1994).

Etter Strand-epoken fulgte en periode med relativt få publiseringer på norske edderkopper. det var på den tiden ingen nordmenn som jobbet med gruppen, men utenlandske araknologer publiserte arbeider fra bl.a. Nord-Norge. I et av disse ble en ny slekt beskrevet som fremdeles er gyldig.

 

Uenighet

Selv en verdenskrig kan ikke stoppe dedikerte araknologer og i 1940 publiserte Hans Tambs-Lyche en større avhandling om de norske ulve-edderkoppene i slekten Pardosa. Dette arbeidet inkluderte både tegninger av genitalier (noe som slett ikke var vanlig i tidligere arbeider på norske edderkopper) og for første gang utbredelsekart. Selv om dette verket nå er utdatert med tanke på systematikk og utbredelse og noen av artene nok bør gjennomgås, er dette verket et sentral arbeid og grunnlaget for vår kunnskap om forekomsten til mange av artene i denne viktige slekten.

Dette var imidlertid ikke Embrik Strand enig i og han publiserte i 1941 en lang og til dels aggressiv artikkel i sitt eget tidsskrift der han gikk til angrep på Tambs-Lyche og hans arbeid på Pardosa. Tambs-Lyche publiserte de neste to årene også revisjoner av Storms og Strands arbeid på norske edderkopper, noe som avstedkom en annen rasende artikkel fra Strand. Uenighet mellom taksonomer når det gjelder navnsetting og klassifisering av organismer er ikke noe nytt, men det er sjelden det antar toner som i denne meningsutvekslingen!

 

Etterkrigstiden

Etter disse arbeidene var det få publikasjoner på norske edderkoper. Ikke før på 1960-tallet begynte dette å ta seg opp, først av diverse utlendinger som hadde samlet edderkopper i landet, men mot slutten av tiåret kom nye araknologer til, slik som Per Waaler, estlenderen Hans Kauri (professor ved Universitetet i Bergen 1962-76) og ikke minst Erling Hauge. Flere av disse artiklene var faunistiske, d.v.s de beskriver forekomst og økologi, men Erling Hauge beskrev også en ny art fra Norge, en dverg-edderkopp (Linphiidae) som han kallte Typhochrestus sylviae. Denne arten er foreløpig kun kjent ifra Norge og er således den eneste endemiske (stedegne) norske edderkoppen.

Fra begynnelsen av 1970-tallet økte antallet artikler om norske edderkopper dramatisk. Dette skyldes to grunner, bl.a. hadde innsamlingen av edderkopper blitt effektivisert ved bruk av den nye oppfinnelsen fallfeller. I tillegg var Hauge og andre svært aktive og flinke til å publisere, inkludert Per Waaler og Finn Klausen. Deres arbeider gjorde at kjennskapen til forekomst og utbredelse til norsk edderkopper ble mye bedre kjent, og mange nye arter for landet ble oppdaget. Hovedfagsoppgaver på edderkopper ble også fullført på denne tiden. Hele landet ble også dekket av disse undersøkelsene, selv om hovedtyngden av artiklene omhandlet Vest- og Sørlandet.

Utforskningen av den norske edderkoppfaunaen fortsatte i 1980-årene, hovedsaklig av E. Hauge og kollegaer fra norske institusjoner, men enkelte utlendinger bidro også og hovedfag på edderkopper begynte nå å bli mer vanlige. Det store arbeidet lagt ned i kartleggingen kulminerte i publiseringe n av den første norske sjekklisten for edderkopper siden Collett. Denne ble ført i pennen av E. hauge og publisert i 1989. Totalt 536 arter var da kjent fra landet.

Utover 1990-tallet ble flere faunistiske arbeider publisert med flere nye funn og fire hovedfagsoppgaver på edderkopper ble også gjort ferdig, noe som utvilsomt skyldes E. Hauges innsats. For første gang ble også edderkopper rapportert i forbindelse med vern av norsk natur. Norsk Institutt for Naturforskning (NINA) inkluderte også edderkopper i flere av sine rapporter som bl.a. dreide seg om den spesielle faunaen langs elvebredder, verneverdige insekthabitater langs Oslofjorden og effekter av oppstykking av skogsområder på virvelløse dyr. Det kan også nevnes at forfatteren gjorde ferdig sin hovedfagsoppgave på edderkopper fra Askøy utenfor Bergen i 1998.

Etter årtusenskiftet har publiseringen av nye norske arter og nye faunistiske data fortsatt, både av forfatteren, E. Hauge og andre. I 2000 ble en rapport om sjeldne og potensielt truede edderkopperarter i Norge publisert av NINA, resultatet av en evaluering foretatt av E. hauge og forfatteren. Edderkopper hadde ikke vært inkludert i de offisielle norske rødlistene og denne rapporten var ment som et supplement til disse.

En ny offisiell rødliste for planter og dyr i Norge basert på nye trusselvuderinger og kategorier ble publisert av den nyopprettede Artsdatabanken i 2006. En ny vurdering kom i 2010.

I 2003 publiserte forfatteren og E. Hauge en ny norsk revidert sjekkliste for Norge. Da var tilsammen 562 arter kjent fra landet. Etter den tid har flere nye arter for landet blitt oppdaget, men disse har i skrivende stund ikke blitt publisert ennå.

 

 

***