Edderkoppkrokens forum
April 21, 2011, 01:12:15 PM *
 

 
Ta en tur innom våre fantastiske museer i nord!
Forumets forside Nettside om edderkopper driftet av Glenn Halvor Morka. Finn edderkoppslekt. Alle edderkoppsiders mor! Artikler skrevet av brukerne selv, samt forumveiledning. Magne Farlunds edderkoppblogg. Denne mailadressen er ikke til artsidentifiseringsspørsmål. Legg heller spørsmålet inn på forumet!  
Brukernes egne artikler
 

Hvordan se forskjell på
Pardosa saltans og Pardosa lugubris.

Tekst, foto og tegninger av Glenn Halvor Morka

 

Pardosa saltans og P. lugubris er uhyre like av utseende, og først i 2000 ble P. saltans skilt ut som egen art. Sommeren 2010 ble landets første koloni av P. saltans oppdaget i Gjerstad i Aust-Agder av undertegnede. Senere har jeg funnet denne arten flere steder i distriktet, og det spørs om ikke denne arten bør være ganske vanlig langs Oslofjorden.

 

Pardosa saltans

 

 

 

Generelt om "Lugubrisgruppen"

Begge artene forekommer hyppig her i distriktet, men det ser ut til at de foretrekker litt forskjellige levesteder. Mine P. saltans er funnet i sørhellinger, med god solinnstråling.
P. lugubris finner jeg litt mer tilbaketrukket i skogsområder. Gjerne i myrete terreng, -men ingen regel uten unntak. Den kan opptre i lik type biotop som P. saltans, men har enda til gode å finne dem på samme plass.

Det ser ikke ut til at det oppstår blandede populasjoner, men at de har egne "stammeområder" som i enkelte tilfeller kan ligge mindre enn en kilometer fra hverandre.

Begge artene har det felles at de opptrer i store mengder der hvor de holder til. Pardosa saltans er kjønnsmoden allerede i slutten av april her nede i Aust-Agder, mens det ser ut til at P. lugubris er litt senere ute med puberteten. Det kan nok bero på at snøen tiner senere i mørke skogbunner og ute på myrene. Grunnen til at disse to nærstående artene ikke krysser seg med hverandre, er at de har forskjellige parringsritualer slik at hybridisering sjeldent forekommer.

Hunnene av artene er bortimot identiske av utseende, og det er vanskelig å se forskjell på dem med det blotte øye. Spritbelagte eksemplarer av Pardosa saltans er dog noe dunklere i forkroppens brunfarge, og kan vel betegnes som mørk kastanjefarget.
P. lugubris er lysere i brunfargen, og går mer over i rustrødt. Alt i alt er P. saltans-hunnene litt mer kontrastfylte i forkroppsfarge, samt i benas ringmønstre. Resten av kroppen er så og si identisk mellom artene.

Hannene er også svært like, men Pardosa saltans er betydelig mer kontrastfylt i kulørene. Den er mer blåsvart i de mørke feltene av forkroppen, enn P. lugubris, -som er lysere og mer brunaktig. Palpearmene er også mer hårete og kraftige hos P. saltans. Disse forskjellene skal jeg komme mer tilbake til senere i artikkelen.

Det finnes muligens en tredje art i Lugubris-gruppen her i landet, Pardosa alacris, -men den er ikke funnet enda. Den skal visstnok være mer glad i steinrøyser og rasfyllinger enn sine slektninger, ifølge utenlandske observasjoner. Den kan se ut som en mellomting mellom disse to første artene. En spesiell egenskap som forekommer hos P. alacris, er at store deler av palpens overside og flanker blir hvit, når den legges på sprit.

Spritlagte eksemplarer av Pardosa saltans og P. lugubris blekes betraktelig under konservering, og kan da bli enda vanskeligere å se forskjell på. Det er nok mange P. saltans som er blitt misidentifisert som P. lugubris opp gjennom tidene, og som bevares rundt i museer og samlinger med feil navneetikett på.

 

 

Identifisering og skilling av artene

Hanner.
(Habitus)

 

I denne bolken vil jeg ta for meg de ørsmå forskjellene som forhåpentligvis kan gjøre identifiseringsjobben litt enklere, for de som skal jobbe med disse. Jeg begynner først med hannene og habitusforskjellene. Som man ser av bildet, er P. saltans og P. lugubris meget like av utseende. Nedi gresset er det jammen ikke lett å se forskjell på artene, men med litt trening, så kan man skille dem sånn noenlunde greit. Legg merke til forkroppen hos
P. saltans. Den er så og si beksvart i det mørke feltet, med beskjeden hvit ytterkant. Denne lyse ytterkanten kan være helt fraværende på enkelte eksemplarer. Det hvite langsgående midtfeltet, er helt likt i formen på begge artene. Man kan også se at palpearmene er betydelig tykkere på saltans enn lugubris. Palpetibiaen er nærmest like tykk som låret på forbenet. Palpen stikker også lenger frem i forhold til kroppen hos P. saltans. Palpene er også mye mer hårete.

Hvis man så kikker litt på Pardosa lugubris i bildet under, vil man se at forkroppen har en tydelig hvit rand ytterst mot kantene. Det mørket feltet er brunt, og ikke svart. Palpene er i det hele mye tynnere og spinklere, og stikker på langt nær så langt fremover. Resten av edderkoppene er nesten likt i utseende. En viss variasjon i fargeintensitet hos begge arter forekommer.

 

To flotte hanner av Pardosa saltans og Pardosa lugubris.

 

 

 

Closeupfotos av Pardosa saltans og Pardosa lugubris.

 

 

Forskjeller i behåring på palpeskaftene hos Pardosa saltans og Pardosa lugubris.

 

Hanner.
(palper)

 

 

Pardosa lugubris:

Palp mørk, med en krok på tuppen. Åpningsdiameteren i cymbiet, strekker seg over halvparten av total palpelengde.

Palpetibia og patella er tynn og sparsomt behåret med ganske lyse hår. Strukturene inni selve palpen er nær sagt identisk med P. saltans.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Her sees "innmaten" til palpen hos Pardosa lugubris. Fra denne vinkelen er det aller enklest å se lengdeforholdet mellom cymbiumåpning og palpeoverhenget. Sirklene beskriver diameteren nevnt i foregående avsnitt.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Pardosa saltans:

Palp nesten svart. Cymbiet avlangt med flat overside. Åpningsdiameteren i cymbiet, er mindre enn halvparten av total palpelengde.

Palpetibia og patella ganske tykk, med kraftig svart hårvekst. Palpetibiaens tykkelse tilsvarer så og si diameteren til fremste bens lår. (Femur).

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Her sees "innmaten" til palpen hos Pardosa saltans. Fra denne vinkelen er det aller enklest å se lengdeforholdet mellom cymbiumåpning og palpeoverhenget. Som vi ser av diametersirklene, er "overhenget" på cymbiet litt lengre enn diameter på åpningen i palpen. Den kraftige hårveksten sees også svært tydelig her.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Identifisering og skilling av artene

Hunner.
(Habitus)

 

Hunnenes utseende i levende tilstand er nærmest identisk. De overlapper tildels i fargetone, og er ikke gode å skille med det blotte øye. Derfor nøyer jeg meg med et enkelt livebilde av en eggbærende hunn av Pardosa lugubris. Når hunnene er nykonservert i oppbevaringsmidler som feks alkohol, kan en viss forskjell observeres på habitus.
Pardosa lugubris-hunnen er lysere i brunfargen enn sin søsterart, Pardosa saltans, -som har mer kontrast i sine kulører. Beina på P. saltans er også litt tydeligere tegnede ringer på. Alt i alt, er nok identifisering av hunnene på utseende litt usikkert om man da ikke har en viss erfaring med med begge artene fra før.

 

Pardosa lugubris-hunn fra Nord-Norge.

 

 

 

Pardosa lugubris-hunn fra Gjerstad i Aust-Agder.
(Konservert eksemplar)

 

 

 

Pardosa saltans-hunn fra Gjerstad i Aust-Agder.
(Konservert eksemplar)

 

 

Hunner.
(Epigyner)

 

Tidligere publiserte forklaringer av epigynforskjellene har vært litt diffuse, men jeg har oppdaget at de er ganske greie å skille hvis man vet hva å se etter. Cluet her, er formen nederst på "ankeret" (scapus) i hunnenes epigyn. Artene har som regel en meget stor forskjell på vinklene til ankerets armer. Hos Pardosa lugubris er denne vinkelen på ca. 90 grader. Ankerarmenes vinkel hos Pardosa saltans er mye skarpere. Den er på rundt 45 grader. (Se illustrasjon).

 

Vinkelforskjeller i ankerarmer hos Pardosa lugubris og Pardosa saltans.
(Illustrasjon: G. H. Morka)

 

Det kan se ut til at Pardosa saltans er mye mer stabil i epigynstrukturene enn P. lugubris, som er mer variabel. Hos enkelte P. lugubris kan ankerendene peke betraktelig oppover, slik som hos P. saltans. Forskjellene er imidlertid ganske tydelige helt innerst i vinkelfestet. Hos P. saltans er dette et skarpt vinkelhjørne, uten noen stor jevn bue slik det forekommer hos P. lugubris. Ankerarmene er også betydelig mer kraftige hos Pardosa saltans.

Selve ankerskaftet, smalner av nederst før det utvider seg igjen hos P. lugubris. Hos P. saltans begynner skaftet allerede å utvide seg ganske langt oppe. Tverrmålet helt nederst på dette skaftet blir dermed mye bredere hos P. saltans.

 

Forskjeller i tverrmål i nederste del av scapus hos Pardosa saltans og Pardosa lugubris
(Illustrasjon: G. H. Morka)

 

 

Epigyner hos Pardosa saltans og Pardosa lugubris. Forholdstall, bredde.
(Illustrasjon: G. H. Morka)

 

 

Epigyner av Pardosa saltans.

 

 

Epigyner av Pardosa lugubris.

 

 

 

 

 

Pardosa lugubris:

Epigynets anker er på ca 90 grader.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Pardosa saltans:

Epigynets anker er på ca 45 grader.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Note:

Artikkelen er ikke komplett enda, men det kommer mer stoff her i løpet av kort tid.

 

 

 

 

Tilbake til toppen

©
Glenn Halvor Morka
29 april 2011

Untitled Document