Som nå de fleste vet fant Glenn og etterpå jeg to individer av
Arctobius Agelenoides i Signaldalen i Storfjord kommune, Troms forrige helg. Dette funnet gjrode et dypt inntrykk på oss begge forid det var så uventet og utrolig.
Nedenfor kommer litt infromasjon om arten, som kanskje kan anspore til litt ettersøk av arten for de som bor i relevante områder.
En av de mest sjeldne og spesielle edderkoppene i Fennoskandia er nok den nordlige traktedderkoppen
Arctobius agelenoides. Den var lenge kun kjent fra noen få funn i Finland og et enkelt funnsted i Sverige (nærmere bestemt Messaure-ormådet hvor en ble funnet på begynnelsen av 1970-tallet), men et individ (en hann) ble funnet i materiale samlet på Detsika ved Alta i 1996 og dette var lenge det eneste norske funnet, til tross for at arten ble ettersøkt i større deler av Finnmark på begynnelsen av 2000-tallet. I 2010 ble imidlertid en hunn og et juvenilt eksemplar tatt ved foten av fjellet Barras i Signaldalen i Storfjord kommune i Troms, det mest norvestlige funnet av arten så langt.
Denne edderkoppen skiller seg morfologisk fra andre arter i familien og er ikke bare plassert i en egen slekt, men også i en egen underfamilie. Overfladisk ligner den på våre andre amaurobiider, men i tillegg til det svarte hjertemerket som man også kan se på
Amaurobius-artene, har
Arctobius to store svært mørke felt på sidene av bakkroppen. Forkroppen er mørkebrun og blir nesten sort rundt øynene. Beina hos voksne individer er mer eller mindre mrøkebrune, med enkelte sorte felter eller striper.
Artens leveormåder varierer ifølge litteraturen endel. Den er vidt utbredt i Nord-Amerika og der er den funnet undser steiner på rasmark, men også under steiner i tette barskoger, samt under steiner i kalkrike steinansamlinger av breavsatt materiale. De to funnstedene i Norge varierer også betydelig; i Detsika ble individet funnet i en tørr furuskog like i nærheten av en sandskråning; individene i Signaldalen derimot ble tatt under flate steiner i en bratt skråning like ved en skogsvei (se bilde på neste side). Sannsynligvis fortrekker arten veldig tørre og noe eksponerte flater, gjerne skråninger, der det finnes egnede steiner som den kan bygge bolet sitt under. Selve bolet består av en lang trakt av slike som feste til steinen og det umiddelbare underlaget. Her sitter edderkoppen og venter på at et bytte skal passere forbi og ifølge kanadiske araknologer er den meget aggressiv og spiser alt den kan få tak i, inkludert maur og andre edderkopper.
Det kan virke som om arten lever i kolonier, i Signaldalen ble det i tillegg til de to innfangede eksemplarene observert 4-5 tilsynelatende tomme bol. Arten er rødlistet i Norge med statusen VU og det kan virke som om den er ganske sjelden, men kun videre undersøkelser kan gi svar på om det er tilfellet eller om den rett og slett er oversett.
Kjent og ekstrapolert utbredelse
Funnstedet med den glade finneren!
Spinnet etter at den flate steinen det lages under er fjernet
Bilde av selve dyret, dette er juvenilt
Tegning av
Arctobius agelenoides (voksen hunn) - en av våre sjeldneste edderkopper (?)
Kjetil
