Enoplognatha latimana vs. E. ovata.
Enoplognatha latimana og E. ovata er begge holarktiske arter. De er til forveksling like i habitus, og kun små detaljer skiller når det gjelder genitalier for begge kjønn. Enoplognatha latimana er så langt ikke registrert i Norge, men arten finnes i Skåne i Sverige og kan derfor tenkes å dukke opp også i Sør-Norge. Enoplognatha ovata derimot er svært vanlig i begge land. For å finne ut om man faktisk har funnet en Enoplognatha latimana eller om det er en E. ovata, må alle "ovata"-funn sjekkes nøye.
På grunn av likheten artene mellom er det ikke utenkelig at Enoplognatha latimana allerede er blitt funnet, men tatt for å være E. ovata. Det er lett å ta utgangspunkt i sannsynlighet når man står overfor en vel kjent og en uregistrert art når identifisering skal foretas. Men det holder i realiteten ikke. Et eksempel på at nøye undersøkelse av genitalier kan avsløre nyheter, er Glenn Halvor Morkas oppdagelse av Pardosa saltans. En nyoppdaget art i Norge som tidligere - trolig ved flere anledninger - har blitt tatt for å være Pardosa lugubris. Flere funn av P. saltans i tiden framover vil kunne bekrefte en slik antagelse.
Bildene under viser palper av hanner hvor forskjeller artene mellom framgår. Jeg håper å kunne oppdatere senere med bilder også av epigyn-vulva for de to artene. Palpebildene av Enoplognatha latimana stammer fra et hann-eksemplar jeg fikk tilsendt av tyskeren Guido Gabriel, og jeg ser ikke bort fra at han også kan skaffe meg en hunn av arten. Bildene av chelicerae for de to artene viser at dette er en usikker måte å skille hanner på (fargeforskjellene skyldes ulik lyssetting og bakgrunn under fotografering gjennom stereolupe). Da går jeg ut fra at den store piggen på baksiden av chelicerae hos E. ovata er blitt brukket. Illustrasjoner hos Sven Almquist i boken Swedish Araneae, part 1, kan tyde på det. Illustrasjonene gir derimot større håp om at chelicerae kan være en anvendelig identifiseringsfaktor for å skille hunnene.
Magne Farlund.
