Author Topic: Når små ting blir store...  (Read 4613 times)

Offline Glenn H. Morka

  • Artskoordinator
  • **
  • Posts: 7282
  • Gjerstad, Aust-Agder.
    • Edderkoppkroken
Når små ting blir store...
« on: April 16, 2010, 01:54:46 AM »



Når små ting blir store


Ikke alle dager er like. Uforutsette ting skjer rundt oss til enhver tid.., -både på godt og vondt. Det er vel dette som kalles «livet», hvor banalt det enn hørest ut. Heldigvis har «livet» utstyrt oss med ei nistepakke, hvor en del av provianten kalles «valg».

Har man en «lortdag» hvor alt kjennes ut til å gå på tverke, kan man jo sette seg ned å sture og deppe. Siden det er så lett velge denne løsningen på «livet», er det kanskje en helt normal og medfødt reaksjon. Av og til kan man gå enda lenger. Da kan man deppe over å deppe. Slik kan man fortsette i det uendelige, og vips, er man inne i den onde sirkelelen hvor skylappene sitter herdet pinnfast til kinnbeina.

«Alt kan overdrives» lyder et gammelt ordspråk. Personlig, og av egen erfaring, -tror jeg ikke vi har godt av det, iallefall ikke over lengre tid. Foreløpig kjenner jeg ikke en kjeft som blir glad og sprudlende av å deppe.
-Det er da det er godt å ha et «valg».

I dag ble det min tur å bruke av denne «provianten».

De blytunge islandske vulkanskyene lå over landskapet i dag tidlig, og stengte for varmetapet til verdensrommet. Morgentimene hadde egentlig en ganske komfortabel temperatur, -det var bare sola som manglet. Både inni skrotten og på utsiden...

Kanskje det ville gjøre seg med en tur på skauen for å lette trykket litt. En slik tur kan gjøre underverker med humøret.

Helt siden ifjor, har jeg siklet på ei lita myr et par kilometer oppi skogen her. Setningen kan sikkert misforstås, - jeg har ikke gått og slevjet i blauttorva, men stedet så interessant ut i edderkoppsammenheng. En tur opp ditt ville sikkert gjøre underverker for et haue som kjentes ut som det veide kloss innpå 20 kilo...

Jeg pakket ned reisekameraet, og dro på meg de gamle grønne fjøsstøvlene, bare for å oppdage at jeg like gjerne kunne stukket fotbladet rett inn fra siden på støvelen. En gapende revne i den sprø gummien, vitnet om at jeg kanskje burde kostet på meg litt nyere fottøy for myrgåing. Det kom ikke akkurat som en bombe at støvlene skulle sprekke nå. Denne dagen  kunne alt skje. Det var nesten så jeg tittet opp i lufta for å se om en meteoritt hadde kurs for meg...




Uansett, jeg hadde ikke tid, lyst eller lommebok til å reise på «Min Sko» og handle nå. Det kan vente til senere. Det er viktigere ting å ta seg av nå, tenkte jeg i mitt stille. Jeg gadd ikke engang banne...
Man fikk bare håpe det ikke krabbet inn for mye høggorm eller maur.

Mange forbinder Sørlandet med skjærgård, båtliv og doggete utepils. Men Sørlandet er så uendelig mye mer. Det er skog her.., -ikke lite, men utrolig mye! Bare noen få kilometer på innsiden av den bløde kyststripe, strekker det seg endeløse skoger, frodige dalfører, myrer, og elver helt inn til Bykleheiene og Hardangervidda. Artsrikdommen er formidabel, både i vegetasjon og dyreliv. Det er bare å velge og vrake i biotoper og habitater.




Men, akkurat nå i disse morgentimene var det denne lille myra på knappe 50 x 100 meter som var av mest interesse.




På kjøreturen opp, svirret «Aphileta misera» og «Gaupeedderkopp» rundt i et slitent haue, og begynte sakte men sikkert å fortrenge andre unødvendige tanker. Ikke nok med det, sola tittet også frem! Nå begynte sannelig tilværelsen å bli bedre...

Snøen dekket halve myra, og ei lynrask firfisle føk gjennom den sparsomme lyngen og fant seg et gjemme under ei lita rot. Da var det iallefall liv her! Og mer skulle det komme, ettersom sansene ble mer skjerpet på det som foregikk rundt meg. Den høylytte trommingen på ei tørrgran like ved, fortalte sitt tydelige språk hvem som hadde endevendt denne maurtua.




Hakkespetta hadde nok fått i seg noen etterlengtede snacks, etter fimbulvinterens kalde favntak. Ikke meg imot egentlig. Undertegnede og maur, kan ikke akkurat kalles «bestevenner»...



Jeg har alltid vært fascinert av trær, -noe bonsaisamlingen min vitner om. Mange av dem har grodd i pottene mine i over 20 år. Disse dvergtrærne blir holdt lave ved å etterligne naturens egen «trimmesaks». Både krone og røtter må regelmessig klippes for å holde balansen i treet. Det er en kunst å få dem til å trives, og man må stelle dem som barn. God pleie med vanntilgang og gjødsel må de også ha for å overleve.

Disse bonsaitrærne kan bli flere hundre år gamle, såfremt etterkommere av førsteeieren har like grønne fingre og forkjærlighet til levende vesener.
Naturen former som sagt bonsaitrær på dens egen måte. Disse knapt halvmeterhøye furuene som står ute på myra, kan godt være over hundre år gamle! Her hemmes veksten til trærne ved dårlig næringstilgang, samt at rotspisser som trenger for langt nedi den  vasstrukne myra, drukner og dør. For å balansere dette lille rotnettet den har,  svarer treet med å sette uhyre korte årsskudd, samt felle barnåler eldre enn et år. Til og med nålene blir redusert i lengde i forhold til sine voksne artsfrender! Men kongler setter de, og har etterkommerne flaks, lander de på et mer egnet grosted, og kan vokse seg like høye som sine onkler og tanter som akkurat nå kikker ned på dem fra utkanten av myra.




Det er når man kommer ned til dette «mikronivået», en virkelig ser hvor stor naturen er! Alt er i samspill og balanse, og ærefrykt blir vel den rette betegnelsen på følelsene man har akkurat der og da.., -med beina surklende i ei blautmyr.

Etter et par drag med samleboksen i lyngen ved skogkanten, skjønte jeg at det var Dictyna arundinaceas og Pisaura mirabilis sin «ungdomsklubb» jeg drev og rasket i. Det var ikke disse jeg var på jakt etter akkurat nå, men det var greit å få rede på at de trivdes på stedet.





Jeg valgte deretter områdene utpå selve myra, innimellom snøflekkene. Her var det straks en annerledes sammensetning på edderkoppene.
Juvenile Pardosaer var tallrikt representert, og pilte alle veier. De livnet til i takt med varmegradene, som kom for fullt når sola sto rett på. Denne vårvarmen er god for sjela, og er en mester i å jage bort urasjonelle tunge tanker. Det skal sannelig ikke mye «natur» til for å endre på en sinnstemning. De fleste problemer blir uvesentlige og knøttsmå, når man overmannes av naturens egne dunkende puls. Ved å studere disse små miraklene på bakken fremfor ens egne støvelskaft, fylles man av positive inntrykk som gjør godt.
Selv denne lille billa som måtte ta seg en pust i «bakken» blir til noe stort og viktig, hvis man velger å tenke slik.




Så selv om Vikingstøvlene ubeskjedent slurpet i seg surt myrvann av helvete, hadde jeg det egentlig ganske godt der jeg sto i blauttorva, til midt oppå leggen.
Jeg satte igang med å riste litt i de tørre små tuene med sparsomt gress, lyng, samt noen vekster jeg ikke kan navnene på.




Da de første små hoppeedderkoppene tittet forundret opp på meg fra oppsamlingsboksen, kunne jeg ikke annet enn å smile. Noe mer hjertesmeltende enn et blikk fra en nysgjerrig Neon reticulatus skal man lete lenge etter!

Etterhvert fant jeg både linyphider, gnaphosider, pisaurider, theriider, lychosiider og dictynaer. Det ble til at jeg tok med meg hjem ca. 30 stykker. Etter en lyntitt i stereolupa, oppdaget jeg at  kun 4 stykker var adulte. Men, det var helt greit. Krabatene skulle fotograferes også, og det er sannelig ikke noen liten jobb det heller, når en tar både rigging, knipsing, redigering og utsnittsbeskjæring i betraktning.

Den første linyphiiden som ble sjekket, var totalt ukjent for meg. Det fantes ingen opplysninger om denne arten i Robertsboka mi, hverken om habitat, kroppslengde, epigynbilder, eller torneformel. Den særs lyse kroppen, og det store antallet torner på undersiden av bena, gav meg alikevel en tanke om at dette kunne være en art vi hadde vært borti tidligere. Annie fant en subadult hann av Minicia marginella på en tilsvarende biotop i går, og den var også ganske lys i fargen.


Minicia marginella. Hann.



Closeupbilde av den merkelige kulen på hodet.


Dette er en av de få linyphiidehannene som kan artsbestemmes allerede som subadult med sitt eiendommelige utseende. ( Ref. ) Den har en kuppel på haue, som får den til å ligne svært mye på Homer Simpson. Når man ser den forfra i lupen, fremkaller det unektelig et godt flir...

Kunne dette være en hunn av Minicia marginella?




Habitatet stemte ikke med det tyske Wiki, siden den ifølge deres opplysninger skulle trives i tørre, varme områder. Stedet vi fant disse to i, -fremsto som alt annet enn tørt!

Etter nærmere undersøkelser, kom jeg frem til at det må være samme art. Torneformelen på begge eksemplarene var 1-1-1-1, og sansehår var tilstede på TmIV.
Sansehåret var også plassert helt ute i enden på metatarsus I, (0,85-0,90)
I tillegg hadde begge solide torner på undersiden av tibia på de to fremste benparene. De var ordnet parvis i 3-4 rekker. Midt på forkroppen har de et langt stivt hår som stikker rett opp.
Bakkroppen er ganske lodden på begge kjønn. Bryst og forkropp er gult med mørkere rand. Den adulte hunnen målte hele 1,15mm...



Et langt stivt hår stikker rett opp fra midten på forkroppen.



Epigynet på Minicia marginella.



Epigynet sett bakfra.



Den neste linyphiiden var en hunn av Ceratinella brevis. De to neste var juvenile, og umulige å artsbestemme.

Den siste linyphiiden trodde jeg ved første øyekast var en hann av Ceritanella brevipes. Men dette var noe helt annet! Om man kan si at palper er vakre, må disse være gode kandidater. Det er en fryd å kikke på utformingen av disse i lupen. Den hadde en tydelig  takket kam oppå palperyggen, og den fremtonet seg som en organisme fra krittiden. Hvilken art kunne dette være? Jeg har ikke fått sjekket enda, siden jeg måtte bli ferdig med denne artikkelen. Kommer til å prøve å finne ut hvilken dette er senere, om ikke noen andre her inne drar kjensel på den umiddelbart.


Ukjent linyphiidehann.



Frontpartiet på krabaten.



Venstre palp sett utenfra.



"Innmaten" i venstre palp



Innsiden av venstrepalpen



Kroppslengde: 1,4 mm.
Torneformel: 2-2-2-2, eller 1-1-1-1. Grunnen til usikkert tornetall, er at den ene ytterste tornen på tibia, kan være et langt hår. Det er mye tynnere enn det andre.

TmI = nei.
TmIV = Ca 0,30.



Oppdatering 16 april 2010:
Denne siste linyphiidehannen er en Cnephalocotes obscurus.


***



« Last Edit: April 16, 2010, 12:03:25 PM by Glenn H. Morka »
"Sykemeldt"



Offline Annie

  • Artskoordinator
  • **
  • Posts: 998
Re: Når små ting blir store...
« Reply #1 on: April 16, 2010, 02:21:20 AM »
Glenn :)

Mmm vakkert skrevet..og jeg er IKKE inhabil her altsaa! :) Du har en egen evne til aa trollbinde med dine skrevne ord..Det er saa man er der ute sammen med deg (vel, jeg var jo paa den myra dagen foer sammen med deg saa jeg vet hvor vakkert det er der oppe :)

Og den Homer Simpson edderkoppen er dritkul! Jeg ler godt hver gang jeg ser den..;D

Igjen, tusen takk for vakker fortelling, vakre bilder og mye humor. Og du har rett, ingenting er som aa komme ut paa skauen, det er da man foeler at man lever, og det er DET som betyr noe :)

Annie
« Last Edit: April 16, 2010, 02:32:41 AM by Annie »
"One Act Of Kindness Can Change The World."

Offline Glenn H. Morka

  • Artskoordinator
  • **
  • Posts: 7282
  • Gjerstad, Aust-Agder.
    • Edderkoppkroken
Re: Når små ting blir store...
« Reply #2 on: April 16, 2010, 02:26:26 AM »
Glenn :)

Mmm vakkert skrevet..og jeg er IKKE inhabil her altsaa! :) Du har en egen evne til aa trollbinde med dine skrevne ord..Det er saa man er der ute sammen med deg (vel, jeg var jo paa den myra dagen foer sammen med deg saa jeg vet hvor vakkert det er der oppe :)

Og den Homer Simpson edderkoppener dritkul! Jeg ler godt hver gang jeg ser den..;D

Igjen, tusen takk for vakker fortelling, vakre bilder og mye humor. Og du har rett, ingenting er som aa komme ut paa skauen, det er da man foeler at man lever, og det er DET som betyr noe :)

Annie



Takker for fine ord, Annie! :)
Skauen er iallefall min katedral, det er det ingen tvil om. Turen gjorde godt, og nå har vi to nye arter i samlingen.
Den siste var en Cnephalocotes obscurus. :)


Mvh Glenn. 
"Sykemeldt"



Offline Magne Farlund

  • Artskoordinator
  • **
  • Posts: 5580
  • Bosted: Bø, Telemark.
    • Mine edderkopper
Re: Når små ting blir store...
« Reply #3 on: April 16, 2010, 03:15:08 AM »
Fin artikkel. Ble litt betenkt av starten, men det lettet etter hvert, både værmessig og mentalt. Tenker også at det kan ha blitt vel mye å henge fingrene i den siste tiden. Jeg stusset egentlig da jeg først hørte at boka skulle ut til høsten/forvinteren. Det kan bli ei trang trøye å bære. Det er utrolig mye å holde styr på med fotografering, bearbeiding og arkivering, og i tillegg med stor aktivitet på forum og i det hele tatt.

Blir det for stritt så ta en god prat med Kjetil. Om deadline skyves et halvår frem, slik at man får tid til å nyte sommeren og kan jobbe konsentrert en vinter til med boka, passer kanskje det bedre på mange måter. Men nok om det. Dette styrer dere og ingen andre.

At naturen kan jage de mørke tankene bort, har jeg erfart mange ganger. Det å ta en tur i skogen eller i fjellet, er som å skrelle seg naken og hente fram igjen barneblikket og nysgjerrigheten. Man blir lettere i steget og luftigere i luggen. At turen ble kronet med ny art, fjernet vel restene av tankeslagg - gratulerer igjen!

Du får klimpre litt på strikken inne mellom, for å høre hvor stram den er. Viktig å jobbe i et behagelig og passende tempo selv om man har mye ugjort - mest nettopp da.

Magne.


Når du går tom for nye biotoptyper å lete i så start på nytt - med andre metoder.

Offline Glenn H. Morka

  • Artskoordinator
  • **
  • Posts: 7282
  • Gjerstad, Aust-Agder.
    • Edderkoppkroken
Re: Når små ting blir store...
« Reply #4 on: April 16, 2010, 03:22:56 AM »
@Magne

Takker for fint svar.

Heldigvis har det ikke noe med all jobbingen å gjøre. Den koser jeg meg med. Det er vel heller andre ytre faktorer, som vi alle opplever en gang iblant når det gjelder økonomi og denslags. Ofte brenner man mer energi på å tenke, enn å spurte.. ;)

Men ting går seg til vettu. Og, -sannelig ble det ikke nye arter på oss også! Godt vi har denne hobbyen. ;D

Mvh Glenn.
"Sykemeldt"



Offline Kjetil Åkra

  • Artskoordinator
  • **
  • Posts: 4438
Re: Når små ting blir store...
« Reply #5 on: April 16, 2010, 09:58:30 AM »
Steike, hvor du kan skrive, Glenn.! Veldig fin historie.

Og jeg må si du har talent for å finne nye arter, gratulerer med både Minicia og ikke minst, Cnephalocotes! Sistnevnte har jo en av de aller mest eiendommelige palpene av alle våre edderkopper. Når du først har sett den vil du aldri være i tvil om hva det er!

Godt du ikke bor i nord for tida, Glenn! Her i Balsfjord snør det nå, samtidig som vi har store problemer med overflatevann som har dannet en ny innsjø rett ved inngangen vår. Måtte tilkalle vår håndverker for å få pumpet det bort. Edderkoppene ligger nok og venter på varmere og tørrere vær!

Kjetil
Antall arter i Norge: 624!

Siste: Bjarte Aadland slo til med ett overraskende funn av Robertus ungulatus (Theriididae) på Rognabekken myrområde på Stord i november 2012.

Vårt mål: 650 arter! (26 to go!)

Offline Glenn H. Morka

  • Artskoordinator
  • **
  • Posts: 7282
  • Gjerstad, Aust-Agder.
    • Edderkoppkroken
Re: Når små ting blir store...
« Reply #6 on: April 16, 2010, 01:27:43 PM »
Steike, hvor du kan skrive, Glenn.! Veldig fin historie.

Og jeg må si du har talent for å finne nye arter, gratulerer med både Minicia og ikke minst, Cnephalocotes! Sistnevnte har jo en av de aller mest eiendommelige palpene av alle våre edderkopper. Når du først har sett den vil du aldri være i tvil om hva det er!

Godt du ikke bor i nord for tida, Glenn! Her i Balsfjord snør det nå, samtidig som vi har store problemer med overflatevann som har dannet en ny innsjø rett ved inngangen vår. Måtte tilkalle vår håndverker for å få pumpet det bort. Edderkoppene ligger nok og venter på varmere og tørrere vær!

Kjetil


Takker for fin og inspirerende tilbakemelding, Kjetil! :)
Disse to nye artene var noen artige krabater, og det ser ut til at man skal ikke reise langt fra husene for å finne totalt andre arter. Det du nevnte her en dag om at artssammensetninger på en biotop kan variere sterkt fra år til år, gjør det spennende å utforske slike små innelukkede områder som dette var. Det finnes flere slike lignende småmyrer her i området, og det blir artig å se om det er stor variasjon i funnene fremover på disse stedene. Det handler om å være nysgjerrig ser det ut til :)

Når jeg hører "værmeldingen" din, grøsser jeg. Nå har det vært nok snø for i år syntes jeg. De har meldt kaldere vær fremover, og skulle ikke forundre meg om det kom noen korn her i sør heller. Man har blitt lurt tidligere av lunefullt norskt vær.
Mener jeg husker grunnen hvor museet ditt ligger på, og at det lå ganske lavt i terrenget. Kan tenke meg at det samler seg mye vann der i disse tider før telen har sluppet taket! Godt du fikk ordnet problemet. Skulle det bli verre, får du bare hente opp en sjark fra brygga, og bruke den over tunet, frem til sommeren kommer. :)


-Glenn.



"Sykemeldt"



Offline H. Løvbrekke

  • Artskoordinator
  • **
  • Posts: 5628
Re: Når små ting blir store...
« Reply #7 on: April 16, 2010, 10:41:46 PM »
Glenn
Flott stykke.
Det er godt vi har fått naturen til å finne nye krefter. At du får nye krefter og samtidig finner nye arter er en fin kombinasjon.
Dere har de store skoger jeg bor i nærheten av havet, slike plasser er det også muligheter til å gå av seg bekymringer. Hefter med noen ord jeg skrev ved en slik anledning for noen år siden

 " Det store djupet fekk sine grensar, tung og djup var tonen som vart havet til del. Det ligg her løyndomsfyllt, skræmer og trøystar alt på ein gong, det ber sjølve lengten i seg.

Aust i landet er det store, djupe skogar å vandra i når sakn og sut tyngjer, me har fått havet. Her er ingen stengsle for tankane, sjølv dei mest løynde vågar seg framom. Dagdraumane driv som kvite havbølgjer, kverv mot land og brotnar, sig attende i avmakt, men krummar ryggane til nye tak. Her finn me krefter som styrer hav og draum på likt vis. Men om våre planar brest og ikkje reiser seg, jagar havet vidare i same takt og med same styrke som før, ei makt som aldri trøytnar"

Ja, slik har vi det hos oss. Men har stor beundring for vår gamle maler Cappelen som med så fin penn har fanget naturstemningene hos dere.

Men så over til edderkopper, i dag fant jeg de første hunnene av Tenuiphantes alarcis, en annen plass i dette området finnes det og en fin bestand av Maro sublestus, en fin liten edderkopp. Det er også mange Oedothorax gibbosus her. Plassen ligger ved en elv en gruslette uten trær hvor elva hver vår oversvømmer hele området. Kan ikke fatte hvordan edderkoppene klarer seg under vann så lenge.
Mye å lure på når vi rusler rundt på jakt etter edderkopper.
-Harald

Offline Glenn H. Morka

  • Artskoordinator
  • **
  • Posts: 7282
  • Gjerstad, Aust-Agder.
    • Edderkoppkroken
Re: Når små ting blir store...
« Reply #8 on: April 17, 2010, 06:40:34 PM »
Takker for fin kommentar, og kjempeflotte ord!
God til å skrive du. :)

Ja man kan sannelig spørre seg, hvordan edderkoppene greier å overleve slike flommer! Hvor gjør de av seg? Kanskje drukner de, og så imigrerer det baloonerte nyinnflyttere? Ikke godt å vite. Kanskje finnes det luftlommer under stein og annet subb i vannet?
Artene du fant på din tur nå, er slike jeg ikke har funnet her. Alacrisen har jeg kikket etter lenge. Er det en vannkant/fuktelskende art?

Mvh Glenn.
"Sykemeldt"



Offline H. Løvbrekke

  • Artskoordinator
  • **
  • Posts: 5628
Re: Når små ting blir store...
« Reply #9 on: April 17, 2010, 08:53:46 PM »
Glenn
Tenuiphantes alacris er ikke noe fuktkrevende. Jeg finner den ofte i bjørkeskog blant lyng og mose, gjerne  litt oppe i fjellet. Er desidert den vanligste Tenuiphantes arten her.

Disse små teppespinnerene  finner jeg som nevnt i områder som i perioder ligger helt under vann. Det kommer en elv fra fjellet og under snøsmeltingen og regnfulle tider ligger hele området under vann. Siden snøsmeltingen  i hovedsak er ferdig her hos oss må det ha overlevd voksne edderkopper. Når jeg var her i går, ved denne grusbanken, fant jeg på et lite området 13 arter.

Man undres.....

-Harald


Offline Annie

  • Artskoordinator
  • **
  • Posts: 998
Re: Når små ting blir store...
« Reply #10 on: April 17, 2010, 09:55:43 PM »
Heia Harald :)

Vakkert skrevet, og det blir ekstra fint naar det skrives paa nynorsk :)

Mvh
Annie
"One Act Of Kindness Can Change The World."