Når små ting blir store
Ikke alle dager er like. Uforutsette ting skjer rundt oss til enhver tid.., -både på godt og vondt. Det er vel dette som kalles «livet», hvor banalt det enn hørest ut. Heldigvis har «livet» utstyrt oss med ei nistepakke, hvor en del av provianten kalles «valg».Har man en «
lortdag» hvor alt kjennes ut til å gå på tverke, kan man jo sette seg ned å sture og deppe. Siden det er så lett velge denne løsningen på «
livet», er det kanskje en helt normal og medfødt reaksjon. Av og til kan man gå enda lenger. Da kan man deppe over å deppe. Slik kan man fortsette i det uendelige, og vips, er man inne i den onde sirkelelen hvor skylappene sitter herdet pinnfast til kinnbeina.
«
Alt kan overdrives» lyder et gammelt ordspråk. Personlig, og av egen erfaring, -tror jeg ikke vi har godt av det, iallefall ikke over lengre tid. Foreløpig kjenner jeg ikke en kjeft som blir glad og sprudlende av å deppe.
-Det er da det er godt å ha et «
valg».
I dag ble det min tur å bruke av denne «provianten».
De blytunge islandske vulkanskyene lå over landskapet i dag tidlig, og stengte for varmetapet til verdensrommet. Morgentimene hadde egentlig en ganske komfortabel temperatur, -det var bare sola som manglet.
Både inni skrotten og på utsiden...Kanskje det ville gjøre seg med en tur på skauen for å lette trykket litt. En slik tur kan gjøre underverker med humøret.
Helt siden ifjor, har jeg siklet på ei lita myr et par kilometer oppi skogen her. Setningen kan sikkert misforstås, - jeg har ikke gått og slevjet i blauttorva, men stedet så interessant ut i edderkoppsammenheng. En tur opp ditt ville sikkert gjøre underverker for et haue som kjentes ut som det veide kloss innpå 20 kilo...
Jeg pakket ned reisekameraet, og dro på meg de gamle grønne fjøsstøvlene, bare for å oppdage at jeg like gjerne kunne stukket fotbladet rett inn fra siden på støvelen. En gapende revne i den sprø gummien, vitnet om at jeg kanskje burde kostet på meg litt nyere fottøy for myrgåing. Det kom ikke akkurat som en bombe at støvlene skulle sprekke nå. Denne dagen kunne alt skje. Det var nesten så jeg tittet opp i lufta for å se om en meteoritt hadde kurs for meg...
Uansett, jeg hadde ikke tid, lyst eller lommebok til å reise på «
Min Sko» og handle nå. Det kan vente til senere. Det er viktigere ting å ta seg av nå, tenkte jeg i mitt stille. Jeg gadd ikke engang banne...
Man fikk bare håpe det ikke krabbet inn for mye høggorm eller maur.
Mange forbinder Sørlandet med skjærgård, båtliv og doggete utepils. Men Sørlandet er så uendelig
mye mer. Det er skog her.., -ikke lite,
men utrolig mye! Bare noen få kilometer på innsiden av den bløde kyststripe, strekker det seg endeløse skoger, frodige dalfører, myrer, og elver helt inn til Bykleheiene og Hardangervidda. Artsrikdommen er formidabel, både i vegetasjon og dyreliv. Det er bare å velge og vrake i biotoper og habitater.
Men, akkurat nå i disse morgentimene var det denne lille myra på knappe 50 x 100 meter som var av mest interesse.
På kjøreturen opp, svirret «
Aphileta misera» og «
Gaupeedderkopp» rundt i et slitent haue, og begynte sakte men sikkert å fortrenge andre unødvendige tanker. Ikke nok med det, sola tittet også frem! Nå begynte sannelig tilværelsen å bli bedre...
Snøen dekket halve myra, og ei lynrask firfisle føk gjennom den sparsomme lyngen og fant seg et gjemme under ei lita rot.
Da var det iallefall liv her! Og mer skulle det komme, ettersom sansene ble mer skjerpet på det som foregikk rundt meg. Den høylytte trommingen på ei tørrgran like ved, fortalte sitt tydelige språk hvem som hadde endevendt denne maurtua.
Hakkespetta hadde nok fått i seg noen etterlengtede snacks, etter fimbulvinterens kalde favntak. Ikke meg imot egentlig. Undertegnede og maur, kan ikke akkurat kalles «
bestevenner»...
Jeg har alltid vært fascinert av trær, -noe bonsaisamlingen min vitner om. Mange av dem har grodd i pottene mine i over 20 år. Disse dvergtrærne blir holdt lave ved å etterligne naturens egen «
trimmesaks». Både krone og røtter må regelmessig klippes for å holde balansen i treet. Det er en kunst å få dem til å trives, og man må stelle dem som barn. God pleie med vanntilgang og gjødsel må de også ha for å overleve.
Disse bonsaitrærne kan bli flere hundre år gamle, såfremt etterkommere av førsteeieren har like grønne fingre og forkjærlighet til levende vesener.
Naturen former som sagt bonsaitrær på dens egen måte. Disse knapt halvmeterhøye furuene som står ute på myra, kan godt være over hundre år gamle! Her hemmes veksten til trærne ved dårlig næringstilgang, samt at rotspisser som trenger for langt nedi den vasstrukne myra, drukner og dør. For å balansere dette lille rotnettet den har, svarer treet med å sette uhyre korte årsskudd, samt felle barnåler eldre enn et år. Til og med nålene blir redusert i lengde i forhold til sine voksne artsfrender! Men kongler setter de, og har etterkommerne flaks, lander de på et mer egnet grosted, og kan vokse seg like høye som sine onkler og tanter som akkurat nå kikker ned på dem fra utkanten av myra.
Det er når man kommer ned til dette «
mikronivået», en virkelig ser hvor stor naturen er! Alt er i samspill og balanse, og ærefrykt blir vel den rette betegnelsen på følelsene man har akkurat der og da..,
-med beina surklende i ei blautmyr.Etter et par drag med samleboksen i lyngen ved skogkanten, skjønte jeg at det var
Dictyna arundinaceas og
Pisaura mirabilis sin «
ungdomsklubb» jeg drev og rasket i. Det var ikke disse jeg var på jakt etter akkurat nå, men det var greit å få rede på at de trivdes på stedet.
Jeg valgte deretter områdene utpå selve myra, innimellom snøflekkene. Her var det straks en annerledes sammensetning på edderkoppene.
Juvenile
Pardosaer var tallrikt representert, og pilte alle veier. De livnet til i takt med varmegradene, som kom for fullt når sola sto rett på. Denne vårvarmen er god for sjela, og er en mester i å jage bort urasjonelle tunge tanker. Det skal sannelig ikke mye «
natur» til for å endre på en sinnstemning. De fleste problemer blir uvesentlige og knøttsmå, når man overmannes av naturens egne dunkende puls. Ved å studere disse små miraklene på bakken fremfor ens egne støvelskaft, fylles man av positive inntrykk som gjør godt.
Selv denne lille billa som måtte ta seg en pust i «bakken» blir til noe stort og viktig, hvis man velger å tenke slik.
Så selv om Vikingstøvlene ubeskjedent slurpet i seg surt myrvann av helvete, hadde jeg det egentlig ganske godt der jeg sto i blauttorva, til midt oppå leggen.
Jeg satte igang med å riste litt i de tørre små tuene med sparsomt gress, lyng, samt noen vekster jeg ikke kan navnene på.
Da de første små
hoppeedderkoppene tittet forundret opp på meg fra oppsamlingsboksen, kunne jeg ikke annet enn å smile. Noe mer hjertesmeltende enn et blikk fra en nysgjerrig
Neon reticulatus skal man lete lenge etter!
Etterhvert fant jeg både
linyphider, gnaphosider, pisaurider, theriider, lychosiider og
dictynaer. Det ble til at jeg tok med meg hjem ca. 30 stykker. Etter en lyntitt i stereolupa, oppdaget jeg at kun 4 stykker var adulte. Men, det var helt greit. Krabatene skulle fotograferes også, og det er sannelig ikke noen liten jobb det heller, når en tar både rigging, knipsing, redigering og utsnittsbeskjæring i betraktning.
Den første linyphiiden som ble sjekket, var totalt ukjent for meg. Det fantes ingen opplysninger om denne arten i Robertsboka mi, hverken om habitat, kroppslengde, epigynbilder, eller torneformel. Den særs lyse kroppen, og det store antallet torner på undersiden av bena, gav meg alikevel en tanke om at dette kunne være en art vi hadde vært borti tidligere. Annie fant en subadult hann av
Minicia marginella på en tilsvarende biotop i går, og den var også ganske lys i fargen.
Minicia marginella. Hann.
Closeupbilde av den merkelige kulen på hodet.
Dette er en av de få linyphiidehannene som kan artsbestemmes allerede som subadult med sitt eiendommelige utseende. (
Ref. ) Den har en kuppel på haue, som får den til å ligne svært mye på Homer Simpson. Når man ser den forfra i lupen, fremkaller det unektelig et godt flir...
Kunne dette være en hunn av
Minicia marginella?
Habitatet stemte ikke med det tyske Wiki, siden den ifølge deres opplysninger skulle trives i tørre, varme områder. Stedet vi fant disse to i, -fremsto som alt annet enn tørt!
Etter nærmere undersøkelser, kom jeg frem til at det må være samme art. Torneformelen på begge eksemplarene var 1-1-1-1, og sansehår var tilstede på TmIV.
Sansehåret var også plassert helt ute i enden på metatarsus I, (0,85-0,90)
I tillegg hadde begge solide torner på undersiden av tibia på de to fremste benparene. De var ordnet parvis i 3-4 rekker. Midt på forkroppen har de et langt stivt hår som stikker rett opp.
Bakkroppen er ganske lodden på begge kjønn. Bryst og forkropp er gult med mørkere rand. Den adulte hunnen målte hele 1,15mm...
Et langt stivt hår stikker rett opp fra midten på forkroppen.
Epigynet på
Minicia marginella.
Epigynet sett bakfra.
Den neste linyphiiden var en hunn av
Ceratinella brevis. De to neste var juvenile, og umulige å artsbestemme.
Den siste linyphiiden trodde jeg ved første øyekast var en hann av
Ceritanella brevipes. Men dette var noe helt annet! Om man kan si at palper er vakre, må disse være gode kandidater. Det er en fryd å kikke på utformingen av disse i lupen. Den hadde en tydelig takket kam oppå palperyggen, og den fremtonet seg som en organisme fra krittiden. Hvilken art kunne dette være? Jeg har ikke fått sjekket enda, siden jeg måtte bli ferdig med denne artikkelen. Kommer til å prøve å finne ut hvilken dette er senere, om ikke noen andre her inne drar kjensel på den umiddelbart.
Ukjent linyphiidehann.
Frontpartiet på krabaten.
Venstre palp sett utenfra.
"Innmaten" i venstre palp
Innsiden av venstrepalpen
Kroppslengde: 1,4 mm.
Torneformel: 2-2-2-2, eller 1-1-1-1. Grunnen til usikkert tornetall, er at den ene ytterste tornen på tibia, kan være et langt hår. Det er mye tynnere enn det andre.
TmI = nei.
TmIV = Ca 0,30.
Oppdatering 16 april 2010:
Denne siste linyphiidehannen er en
Cnephalocotes obscurus.
***
